Sjakkens harde skole

Min inngang til sjakkspillet – et magisk møte

-Hva er det, spurte jeg min far – det som står på bordet vårt, er det spill? Jeg var fem år, og begynte både å bli verbalt snakkekyndig og, kanskje enda mer, snakkesalig. På bordet hjemmet hos oss, høsten 1966, sto det et sjakkbrett med oppstilte brikker.
-Det er et brettspill som kalles sjakk, svarte min far sin fem år gamle sønn – vil du jeg skal lære deg spillet. Min far hadde lært seg å spille sjakk før han dro til sjøs, lært av sin far igjen, min farfar. Da var min far ti år, og det var kun to år før andre verdenskrig brøt ut.Da min far reiste til sjøs, mønstret på i Liverpool som 19-åring, tok han med seg i bagasjen, bokstavelig talt, ett sjakkbrett og 32 brikker, og en lærebok, skrevet av Olaf Barda. Han mønstret på med håp om at noen andre ombord mestret spillet. Det håpet ble innfridd. Når tiden tillot det og når sjøen skvalpet fredelig i området, kanskje i rom sjø, tok han frem sjakkbrettet og spilte mot sin faste partner, iren Ian O’Hara. Sammen spilte de mesterparti på mesterparti, nedskrevet i læreboken Sjakk – forfattet av Barda selv.

Mitt første sjakkparti endte selvsagt med tap

Et sjakkresultat har tre alternativer. Seier. Tap. Remis. Mitt første sjakkparti endte i midten, altså med tap. Min far var av den oppfatning at man skulle ikke lure barn til å tro dem var bedre enn de egentlig var, og derfor var han like ærlig som sjakkspiller, som han var på alle andre områder i livet. Noe jeg har satt veldig pris på i mitt voksne liv.

Problemet, i hvert fall for meg, var at min far var en såpass habil sjakkspiller at jeg slo ham kun to eller tre ganger gjennom kanskje hundrevis av partier. Min far hadde utvilsomt veldig nytte av disse mesterpartiene han hadde spilt gjennom to år, den tiden han tilbrakte til sjøs. Som barn og ung, trodde jeg det fantes en lettvint vei til «suksess» – og jeg ville bare spille mitt eget spill; dette gjorde at jeg utviklet meg ikke særlig i spillet, slik som min far hadde gjort. Jeg sluttet å spille sjakk da jeg var 12 – 13 år, og tok det ikke opp igjen før jeg var over 50, det lange bruddet gjorde at jeg aldri kunne bli noen god sjakkspiller.

Det forhindret allikevel ikke at jeg fikk ideen, grunnla og i dag er leder av Hurum Sjakklubb

Venter du på at andre skal ta trekkene for deg i livet, er det lett å bli stående sjakk matt.

Gitte Witt