Hvordan ble spillet til – hvorfor akkurat sjakk

Sjakkspillet, eller sjakken, spenner over en tidshorisont på rundt 1.500 år. Det antas å ha oppstått i India rundt år 500 og spredte seg derfra videre vestover, til Persia og Europa. Selve spillet er en videreutvikling av det indiske spillet, Chaturanga.

Sjakk ble deretter introdusert i Persia og førte videre til Europa på 1400-tallet e.Kr. Sjakk ble etter hvert adoptert til det muslimske riktet, som i stor grad har påvirket terminologien i spillet i europeiske språk. Sjakken spredde seg direkte fra Persia til Russland der spillet er kjent som шахматы (shakhmaty, eller «sjakk matt»). Innen år 1000 var spillet kjent i det aller meste av Europa helt til Iberia i vest.

Sjakk i Vesten

Sjakk ble i starten i Europa stort sett spilt som en fritidssyssel blant de rike og mektige i palassene og slottene i Mellom-Europa. I verket Disciplina Clericalis ramset Peter Alfonsi sjakk som en av sju ting en god ridder måtte kunne. Sjakken fikk sin nåværende form, med unntak fra små avvik, i Vest-Europa på 1500-tallet. Dette inkluderte bl.a. enpassant-regelen og rokade. Tidlige avvik fra de moderne reglene, som nå er gått bort fra var bl.a. at man kunne binde en brikke mot motstanderens konge om ens egen konge var truet. Kongen, når den beveget seg flyttet to felter hver gang – dette førte etter hvert til regelen om rokade.

Sjakk som konkurranseform

Sjakk som konkurranseform er kjent helt tilbake til 1830-tallet. I starten ble sjakk spilt uten tidsbegrensning, men etter hvert ble stor tidsbruk et problem for avvikling av partier og turneringer. Dette problemet ble løst ved at man tok i bruk timeglass fra 1861, der hver spiller måtte flytte idet timeglasset rant ut. Det analoge sjakkuret man kjenner i dag ble utviklet i England av urmakeren Thomas Bright Wilson (1843–1915), og ble brukt første gang i Intersoneturneringen i London i 1883 

Klokkens inntog i sjakken gjorde at den ble enda mer konkurranseorientert enn det hadde vært tidligere, og ganske snart ble det startet klubber og etablert nasjonale forbund som tok seg av arrangementer i mer ordnede former.

Døden er tiden det tar å leve

lars saabye christensen – byens spor – skyggeboken